Gjentatte og vedvarende hendelser kan føre til komplekse traumer når det skjer hos voksne. Når barn opplever denne typen hendelser, kan det forstyrre selve utviklingen og føre til mer grunnleggende skade.

Det er kombinasjonen av belastninger og manglende hjelp til å håndtere disse som kan føre til forstyrrelser i barnets utvikling psykisk, fysisk, emosjonelt, kognitivt og sosialt. Får barnet hjelp til å håndtere belastningene og gjenoppta sine utviklingsoppgaver, kan opplevelsene bli en styrke på sikt. Får barnet ikke hjelp, blir det dobbelt skadelig: barnet påføres både de negative effektene av selve belastningene og hindres også i sin nødvendige utvikling.

Utviklingsoppgaver

Barnets utvikling følger et relativt fast mønster, og ulike aldre har forskjellige utviklingsoppgaver. Utviklingsoppgaver bygger på hverandre, og tidlige utviklingsoppgaver som mestres gir beskyttelse. Dersom utviklingsoppgavene forstyrres, vil barnets kapasitet til å håndtere senere utviklingsoppgaver reduseres og utviklingen påvirkes i negativ retning.

Eksempelvis vil mangelfullt utviklet kapasitet til å regulere tilstand i spedbarnsalderen kunne påvirke sosial kompetanse i småbarnsalderen. Dette kan i ungdomstiden få betydning for identitetsutvikling og troen på fremtiden.

Les mer om hvordan løsning av en utviklingsoppgave kan føre til beskyttelse eller mulig skade

Utvikling av reguleringsferdigheter

En viktig utviklingsoppgave de første årene av et barns liv er å bli kjent med og håndtere egne følelser. Denne ferdigheten utvikles i relasjon og samspill med betydningsfulle andre, særlig barnets omsorgsgivere. Barnet kommer til verden grunnleggende uregulert og trenger hjelp fra de voksne til å regulere seg. Når omsorgspersonene ofte nok møter spedbarnet med trøst og hjelp til å dekke ulike behov, internaliserer barnet disse strategiene og blir etter hvert i stand til å regulere seg selv. Barn som ikke har fått hjelp til å løse denne utviklingsoppgaven kan ha problemer med affektregulering som voksne.

Hjernen formes av bruken

En mekanisme som kan forklare skjevutvikling ved gjentatt stress og belastning i barndom og oppvekst, er at hjernen formes av bruken. De delene av hjernen som brukes mest blir best utviklet, mens de delene som brukes sjeldnere utvikles i mindre grad. På denne måten skjer det en skjevutvikling ved gjentatt og vedvarende belastning i tidlig alder. Evnen til å være på vakt og klar til forsvar og angrep blir godt utviklet. Andre områder som skal ivareta andre oppgaver, for eksempel regulering av følelser, blir ikke like godt utviklet.

Se filmer om hvordan opplevelser former hjernens utvikling:

Expiriences Build Brain Architecture

Serve & Return Interaction Shapes Brain Circuitry

Samspill og tilknytning

Mennesker er født med forutsetninger for samspill. Barn kommuniserer fra første stund med sine omsorgsgivere, og det oppstår tidlig spontane sekvenser med samspill. Ofte startes disse av barnet for eksempel ved hjelp av smil eller blikk. Disse øyeblikkene er viktige byggesteiner for barnets utvikling og veksler typisk mellom å være synkroniserte og gjensidig regulerende og å være desynkroniserte og ikke-regulerende.

Under synkroniserte samspill speiler og regulerer barnet og den voksne hverandres følelser og atferd i en egen rytme ved hjelp av lyd og ansiktsuttrykk. Her forsterkes positive følelser, og båndet mellom barnet og omsorgsgiverenstyrkes. Synkroniserte samspill er viktige for hormonregulering og hjerneutvikling.

Under desynkroniserte samspill finnes det ingen slik rytme og barnet opplever ubehag. Kortere desynkroniserte samspill forstyrrer ikke barnets utvikling, her kan omsorgsgiveren lære barnet strategier for å reparere og å gjenoppta samspill. Dette kan lære barnet å mestre mellommenneskelige utfordringer senere i livet. Et gjennomgående desynkroinisert samspill bidrar imidlertid til en skjevutvikling av hjernen, stressresponssystemet og en rekke områder av barnets fungering.

Se Edward Tronicks eksperiment som viser forskjellen mellom synkroniserte og desynkroniserte samspill:

Opplevelse av synkroniserte og desynkronerte samspill påvirker barnets tilknytning. Tilknytningen blir synlig fra 6-8 måneders alder ved at barnet tydelig viser at det foretrekker sine omsorgspersoner.

Tilknytningen påvirkes i noen grad av barnets medfødte temperament, men spesielt av omsorgsgivernes tilgjengelighet, stabilitet, sensitivitet og evne til å inngå i synkroniserte samspill. Omsorgsgivernes egenskaper og samspillet med barnet bidrar til at barnet utvikler trygghet og indre modeller av relasjoner mellom mennesker.

Dette legger grunnlag for tillit, sosiale ferdigheter, utforskning, regulering av følelser og mentalisering senere i livet. Barn som vokser opp med omsorgsgivere som er skremmende, som er opptatt av sitt, som er impulsive og ikke reparerer samspill, møter verden med utfordringer som kan vare livet ut.

Les mer om Hva er tilknytning hos Norsk psykologforening  

Se film om tiknytningsteori:

Les mer om utviklingspsykologisk forståelse av kompleks traumatisering hos barn av Nordanger og Braarud

Stress og belastning

Gjennom oppveksten vil alle barn oppleve ulike grader av utfordring og belastning. Når stresset er håndterbart og barnet får god reguleringsstøtte underveis, bygger det motstandskraft. Men hvis stresset er for stort til at barnet kan håndtere det alene eller med støtte, kan det utvikles sårbarhet som barnet bærer med seg videre.

Faktorer som medvirker til hvordan belastninger påvirker barnet:

Noen belastninger er mer alvorlige enn andre. Dette handler om i hvilken grad belastningen er overveldende, en trussel for egen eller andres liv, helse og integritet, og så videre.
Jo mer alvorlig belastning, jo større er risikoen for sårbarhet. I tillegg øker risikoen for sårbarhet når man opplever flere belastende hendelser samtidig eller etter hverandre.

En opplevelse av kontroll og forutsigbarhet øker trygghet og muligheten til å mestre stressorer. Kontroll innebærer ikke nødvendigvis full kontroll over en vanskelig situasjon, men kontroll over egne behov i den situasjonen. På samme måte kan opplevelsen av forutsigbarhet skapes ved at hverdagsrutiner opprettholdes.

Barn som får hjelp til å håndtere belastningene, vil kunne gjenopprette en følelse av trygghet, som igjen bygger motstandskraft og gode reguleringsevner. Dette skjer når barnet har tilgang til en trygg voksen som bidrar til en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet og hjelper barnet med å håndtere vanskelige følelser.

 

Hvis barnet derimot får lite støtte til å håndtere belastningen, vil kroppen fortsatt reagere med alarmberedskap over tid. Barnet lærer ikke å regulere seg, og vil kunne utvikle sårbarhet. Med manglende reguleringsstøtte, kan barnet utvikle sårbarhet også ved mindre alvorlige belastninger.

ACE-studien

På 1990-tallet og utover 2000-tallet ble det gjennomført en stor amerikansk undersøkelse kalt ACE-studien(Adverse Childhood experience Study). Denne belyser også sammenhengen mellom utvikling og tidlige erfaringer.

 I ACE studien spurte forskerne et stort utvalg voksne om hvorvidt de hadde vært utsatt for ulike belastende erfaringer i barndommen. Belastningene de ble spurt om var:

  • fysiske, emosjonelle og seksuelle overgrep
  • fysisk og emosjonell omsorgssvikt (neglekt)
  • psykisk sykdom hos foreldre
  • rusavhengighet hos foreldre
  • frihetsberøvelse
  • skilsmisse eller separasjon fra foreldre
  • vold i nære relasjoner

Hver av disse syv erfaringene ga ett ACE-poeng. Så ble ACE-poengene sammenliknet med nåværende mål på psykisk og fysisk helse.

Studien viste at personer som hadde flere enn fire ACE-poeng hadde økt risiko for ulike former for psykisk lidelse, for eksempel depresjon, suicidalitet og rusmisbruk. I tillegg hadde de økt risiko for somatiske sykdommer, for eksempel hjertesykdom, kreft og tidlig død. Det fremkom også en klar sammenheng mellom dose og respons, det vil si: Jo større omfang av belastninger i barndommen, desto større risiko for nedsatt psykisk og fysisk helse.

I denne studien ser vi også at fysisk og emosjonell omsorgssvikt ble tatt i betraktning som belastende barndomshende på lik linje med fysiske, emosjonelle og seksuelle overgrep.

Se mer om ACE-studien: TED talk ved Dr. Nadine Burke Harris

Utviklingstraumer

Utviklingstraumer er en betegnelse for skade etter komplekse traumatiske belastninger som skjer over tid tidlig i barns liv. Spesielt gjelder dette belastinger som preger omsorgsklimaet, for eksempel hvis barnet lever med vold eller overgrep i nære relasjoner. Begrepet viser til at belastningene inntreffer i utviklingssensitive perioder av livet, og at de kan forstyrre et barns utvikling.

Les mer om utviklingstraumer fra Cactusnettverket: Hva er utviklingstraumer

Oppsummering:

  • Utviklingen forstyrres når barn utsettes for gjentatte og vedvarende belastninger uten å få hjelp til å handtere disse
  • Hjernen formes av bruken og under vedvarende belastning blir evnen til å være på vakt og klar til forsvar og angrep overutviklet, mens områdene som ivaretar regulering av følelser blir underutviklet.
  • Uløste utviklingsoppgaver og problematiske tilknytningsmønstre skaper sårbarhet for skjevutvikling som påvirker barnets tillit til andre, sosiale ferdigheter, utforskning, regulering av følelser og mentalisering videre i livet
  • Belastningens alvorlighetsgrad, grad av kontroll og forutsigbarhet samt kvaliteten på reguleringsstøtte fra voksne påvirker hvordan belastninger virker på barnet.
  • ACE studien viser sammenhengen mellom omfang av belastning og risiko for nedsatt psykisk og fysisk helse.
  • Betegnelsen utviklingstraumer referer til komplekse traumatiske belastninger som skjer over tid tidlig i barns liv og skader dets utvikling.

Referanser og videre fordypning: