Unngåelse er også et viktig traumerelatert symptom. Med tiden kan den bli omfattende og innsnevre pasientens livsutfoldelse i betydelig grad.

Unngåelse handler om å unngå stimuli som er knyttet til traumatiske hendelser, det vil si stimuli som kan trigge gjenopplevelse.

Dette kan dreie seg om ytre faktorer, som steder, gjenstander, personer, lukter eller lyder som minner om det opprinnelige traumet.

For eksempel kan en kvinne som på en skogstur ble voldtatt av en mann begynne å unngå skog og steder med mange trær. Hun kan unngå klær som minner om dem hun hadde på under overfallet. Hun kan unngå menn som likner på overfallsmannen, og hun kan unngå lukter og lyder som preget situasjonen hun var i da det skjedde.

Videre kan unngåelsen dreie seg om indre faktorer, noe i ens egen kropp, følelser eller tanker som minner om hendelsen.

Kvinnen i eksempelet jogget da hun ble overfalt. Hun kan etter hvert begynne å unngå å få høy puls, siden dette kan minne henne om de følelsene hun hadde i kroppen da overfallet skjedde. Kvinnen kjente på sterk angst i situasjonen, og senere kan hun begynne å unngå alt som kan gi angst.

Sist, men ikke minst, kan unngåelsen dreie seg om relasjonelle faktorer, noe i nåværende samhandling med andre som minner om opplevelser en har hatt i tidligere relasjoner. Kvinnen kan begynne å unngå relasjoner der hun kjenner at hun ikke har full kontroll eller personer hun ikke er helt trygg på. Hun kan også begynne å unngå fysisk nærhet, da dette kan være en spesielt sterk påminner om overgrepet.

Generalisering av triggere

Når en først har begynt med unngåelse, er generalisering av triggende stimuli vanlig. Unngåelse sprer seg og stadig flere stimuli oppleves truende, og unngås.

Kvinnen i eksempelet begynner å unngå flere og flere situasjoner, hun unngår flere og flere relasjoner, og etter hvert blir det vanskelig for henne å forlate hjemmet.

Når en unngår, berøver en seg muligheten til å oppleve at det er trygt nå, og unngåelsen blir således en opprettholdende faktor for lidelsen. Kvinnen får ikke opplevelsen av at folk flest ikke er farlige og at hun kan tillate seg selv gode opplevelser sammen med andre.

Det er ikke alltid lett å få øye på unngåelsen, den kan være subtil og må gjerne utforskes nøye før den blir synlig. Det er viktig å ikke ta et svar som «nei, det er ikke noe jeg unngår» for gitt, men spørre mer. For eksempel ved å spørre spesifikt etter steder kvinnen pleide å være, aktiviteter hun pleide å delta i samt personer hun pleide å være sammen med før voldtekten skjedde – og om noe har forandret seg.

Oppsummering:

‣ Personen unngår ytre, indre og relasjonelle påminnere.

 

‣ ​Generalisering av unngåelse er vanlig.

 

‣ Unngåelsen kan være subtil og må ofte utforskes.