Kartlegging og utredning

Behandling bør bygge på en god utredning der det blir kartlagt hva slags traumatiske hendelser pasienten har opplevd og hvilke plager/symptomer som foreligger.

Helsedirektoratet har utviklet egne pakkeforløp for kartlegging og utredning. Les mer om dette her.

Forberedelse og tilpasning til den enkeltes kapasitet
En god start på kartlegging og utredning er å forklare pasienten hva prosessen går ut på, hvorfor vi gjør det og hvordan vi gjør det. Vi kan presisere at vi er interessert i symptomer og hvordan disse preger hverdagen og at vi ikke skal gå dypt inn i enkelthendelser, men forholde oss til overskrifter. Det er også nyttig å presisere at det er vanlig at prosessen medfører ubehag og at vi skal tilpasse og regulere.

Videre er det nyttig å bli enige om et stoppsignal pasienten kan benytte seg av hvis hun/han kjenner seg overveldet. Dette kan være et verbalt signal som ”stopp” eller ”slutt”, eller et nonverbalt signal som for eksempel å rekke opp hånden.

Noen pasienter orker å arbeide en hel time med kartlegging, for andre blir dette overveldende. Formidling av at ”vi tar det skritt for skritt, det tar den tiden det tar” gir trygghet.

Nok med overskrifter
I kartleggings- og utredningsfasen har en fokus på symptomer, det er ikke nødvendig med detaljer i den vonde historien.

Noen pasienter er unnvikende og tilbakeholdne under kartleggingen, mens andre heller må avgrenses fra å gå for dypt inn i materialet. Disse pasientene kan tenke at de skal begynne å fortelle alt med en gang og er i behov av en forklaring av at dette ikke er nødvendig eller hensiktsmessig i denne fasen av kontakten. I denne avgrensningen er det viktig å være bevisst sin fremtoning og holdning. Vi må vise pasienten at vi tåler å høre og at det skal være rom til å fortelle og dele, at det mer er et spørsmål om når.

Kartlegging kan være triggende
De fleste pasienter synes det er fint å bli spurt om traumesymptomer og at noen er interessert i deres opplevelser og i å hjelpe dem videre. Men for noen kan kartleggingen være triggende. Det at vi spør om vanskelige tema som pasienten kan ha forsøkt å unngå i lang tid, kan utløse vanskelige følelser som angst, skam og skyld. Dette er følelser som innebærer over- eller underaktivering og kan gjøre at pasienten kommer ut av toleransevinduet.

Denne aktiveringen må reguleres. Vi befinner oss i en tidlig fase i kontakten og kjenner kanskje ikke pasienten godt nok til å vite hva som er de beste formene for regulering for ham eller henne. Vi kan da prøve oss frem med noen av de mest vanlige reguleringsteknikkene, som for eksempel å bruke sansene: syn, hørsel, lukt og smak. Disse teknikkene involverer ikke så mye kropp og pust og er kanskje de minst triggende.

Les mer om reguleringsteknikker her.


Oppsummering:

  • Nyttige forberedelser før en går i gang med kartlegging og utredning er å forklare hva prosessen innebærer, understreke at en vil tilpasse til pasientens kapasitet og å avtale et stoppsignal.
  • I kartleggingen går vi ikke inn i detaljer i historien, det er nok med overskrifter.
  • Kartlegging kan være triggende, og over- og underaktivering må reguleres.


Les mer i nettressursen:


Referanser og videre fordypning

Helsedirektoratet (2020). Kartlegging og utredning – psykiske lidelser, pakkeforløp voksne. Helsedirektoratet.no