Emosjonsregulering

Regulering kan foregå på flere nivåer:

  • Top-down
  • Relasjonelt
  • Sansemotorisk


Top-down-regulering

Top-down-regulering er regulering ved hjelp av tankene og refleksjonen. Psykoedukasjon og veiledning for å bedre dagliglivsfungeringen eller reflektere over triggermekanismer er top-down-tiltak. Disse tiltakene adresserer den fremste delen av hjernen, prefrontal cortex. Dette betyr at det er tiltak vi kan benytte oss av når vi er innenfor toleransevinduet.

Vi bruker alle sammen slike måter å regulere oss på. Vi kan berolige oss selv med tanker og selvsnakk når vi er nervøse, og trøste oss selv gjennom tanker når vi er triste.

Den traumatiserte personen som vet at hun har tendens til å reagere på fare når det ikke er noen fare til stede, kan forsøke å minne seg selv på at hun nå er i en helt annen tid, i en helt annen situasjon og at det er trygt nå.

Når vi er så over- eller underaktivert at vi er utenfor toleransevinduet, er prefrontal cortex hemmet og vi må benytte oss av andre tiltak.
 

Relasjonell regulering

Relasjonell regulering / regulering i samspill med en annen innebærer at det å være sammen med en annen hjelper en med å roe eller vekke. Reguleringen kan her bestå av mulighet til å dele, at den andre fungerer som container for den vonde opplevelsen, eller å få omsorg og trøst.

For at dette skal kunne fungere, må vi først regulere oss selv. Hvis vi har blitt urolige eller numne i samtalen klarer vi ikke å regulere den andre. Å arbeide med mennesker som har opplevd vanskelige hendelser kan være krevende, og det kan være mange grunner til at vi kan komme ut av vårt toleransevindu i en samtale med en klient.

Affekt smitter. Hvis den en snakker med er overaktivert og redd, er det helt naturlig at en selv også kjenner sin aktivering stige. Dette er et resultat av mekanismer på nevronnivå i hjernen.

Nåværende eget stress eller egne tidligere traumer og påkjenninger kan også bli trigget i relasjonen. Eget tilknytningssystem kan bli vekket til live og egne forsvarsmekanismer kan bli aktivert.

Vi må derfor være bevisst våre egne reaksjoner; hva føler jeg nå, hvordan klarer jeg å regulere disse følelsene og hvordan kan jeg eventuelt komme meg inn i mitt toleransevindu?

Med andre ord må vi gjøre slik vi blir bedt om å gjøre på fly: Ta på egen oksygenmaske før du hjelper andre!

Sansemotorisk regulering

Sansemotorisk regulering er alt vi gjør med kroppen og sansene som får personen til å regulere seg. Det finnes mange sansemotoriske teknikker som kan virke roende eller vekkende.

Når vi arbeider med reguleringsteknikker, velger vi å fokusere eller ankre oppmerksomheten i en spesiell retning, som for eksempel mot hva vi ser, hører eller lukter her og nå eller hvordan pusten kjennes ut i kroppen for øyeblikket. En kan derfor si at en effekt av teknikkene er økt nærvær her og nå.

Terapeuten er i behov av et reportoar av slike teknikker som kan brukes til regulering når pasienten er i ferd med å komme ut av toleransevinduet. Terapeuten må følge med på tidlige signaler og tilby regulering når aktiveringen er i ferd med å bli for høy eller for lav slik at pasienten igjen kan hjelpes inn i toleransevinduet. Dette er også regulering i samspill: koregulering. Denne koreguleringen er nødvendig før pasienten selv har lært seg å kjenne igjen når han er i ferd med å gå ut av vinduet og selv kan regulere seg igjennom teknikker han har lært og trent på. Målet er at pasienten skal kunne klare å legge merke til at aktiveringen er, eller helst er i ferd med, å bli for høy eller for lav og så selv klare å regulere dette tilbake.

Når pasienten skal tilegne seg slike ferdigheter, må vi som terapeuter tilrettelegge for en dialog om hva som er tidlige tegn på over- og underaktivering hos den enkelte pasient. Vi må videre demonstrere teknikker og tilrettelegge for at pasienten kan øve på dette når han er moderat aktivert og i toleransevinduet.
 

Hvilke teknikker kan vi benytte?
Vi kan benytte sansene, grunning, kropp, pust og forestillingsøvelser for å regulere:

1. Bruke sansene

  • Berøring: Kjenne etter med hånden på bordet en sitter ved /armlenet på stolen: er overflaten glatt eller ru, varm eller kald? Berøre med hele hånden eller bare en finger. Kjenne etter på en penn.
  • Smak: Ta en pastill, kjenn etter hvordan den smaker. Smake på kaffe eller te.
  • Lukt: Registrer hvordan det lukter i rommet, lukte på kaffe eller te, aromatiske oljer.
  • Syn: Se seg rundt på en bevisst/systematisk måte. Se etter spesielle ting, for eksempel rundinger eller firkanter. Telle, for eksempel lyspunkter i taket. Hvile blikket på noe vakkert, rolig, trygt, for eksempel et fint bilde på kontoret. Finne det styggeste i rommet.
  • Hørsel: Høre ordentlig etter på lyder rundt seg, hva hører du nå? Går det an å finne en lyd til? Lytte til musikk.


2. Grunne
Å grunne går generelt ut på å kjenne underlaget og at dette bærer en.

Reise seg og rette oppmerksomheten mot føttene. Kan du kjenne underlaget? Kanskje du trenger å presse føttene litt ned eller krølle tærne for å kjenne gulvet? Kjenn at du står støtt og at gulvet bærer deg.
 

3. Bruke kroppen for å regulere
Mange traumatiserte har et vanskelig forhold til kroppen, og bruk av reguleringsteknikker som fokuserer på kropp kan være triggende. Dette må vi være bevisst på, og vi må tilrettelegge for mest mulig trygghet når vi skal bruke kroppen for å regulere.
 

Nyttige tips her kan være:

  • Fokus på kroppens ytterpunkter: Områder i kroppens ytterpunkter er erfaringsvis minst triggende. En kan da starte med øvelser som adresserer føtter og hender.

    For eksempel: Sett deg godt til rette i en stilling som er behagelig for deg akkurat nå. Så kan du la oppmerksomheten gå til føttene. Er bena tydelige eller ikke så tydelige å merke? Varme eller kalde? Tunge eller lette? Legg merke til kontakten mellom føttene og gulvet. Kanskje må du dytte føttene ned i gulvet, eller krølle tærne for å legge merke til kontakten mellom føttene og gulvet. Så kan du legge håndflatene mot hverandre. Hvordan merker du dem? Er de varme eller kalde? Undersøk om fornemmelsen av hendene og armene blir tydeligere når du fokuserer på dem. Kanskje trenger du å skyve dem mot hverandre for å merke kontakten. Kanskje er det nok for deg at bare to fingre møtes. Undersøk hva som er best for deg akkurat nå. Tilpass slik at det blir riktig for deg.
     
  • Kontakt med kroppens styrkeTeknikker der en fokuserer oppmerksomheten på kroppens styrke kan også være et godt sted å starte. Dette forbindes på en positiv måte til erfaringer der vi føler oss sterke. Øvelsen spenn-slipp: en spenner ulike muskelgrupper og slipper spenningen. Når man har en konkret oppgave (spenne, slippe), kan en konsentrere seg om den istedenfor å åpne opp for alle andre fornemmelser i kroppen som kanskje kan oppleves truende. Øvelsen styrker også opplevelsen av å ha muskler som bærer en, ha et reisverk. Motvirker følelsen av å gå i oppløsning. Vekslingen mellom spenne og slippe gir følelse av kontroll over kroppen.


4. Bruke pusten for å regulere
Bruk av pust for å regulere er svært effektivt. Fokus på utpust, det vil si et pustemønster med kort innpust og lang utpust (roende). Fokus på innpust, det vil si et pustemønster med lang innpust og kort utpust (vekkende).

Direkte fokus på pust kan imidlertid være triggende for mange traumatiserte. Hvis en skal benytte pust til å regulere, er det da lurt å tilnærme seg dette gradvis.
 

Nyttige tips kan være:

  • Begynne med øvelser som bringer oppmerksomheten mot et ytre holdepunkt.
  1. Eksempel: Kjøre slalom: "Hold hånden frem slik, håndflaten er bunnen av en slalombakke (VIS). Tenk deg at du tar heisen rett opp slik (VIS). Etterpå kjører du ned bakken med myke, store svinger. Pust inn når du tar heisen opp og slipp ut når du kjører ned. Gjenta noen ganger i ditt eget tempo." Konsentrasjonen på hånden som viser heisen og svingene ned bakken gjør at mange tåler øvelsen bedre enn direkte fokus på pust.
     
  2. Eksempel: Fjærøvelsen: "Hold armen ut med håndflaten opp. Tenk deg at det ligger en fjær i hånden din som du skal trekke opp med den andre hånden. Når du har fått hånden et stykke opp, kan du la den falle ned av seg selv." Etter å ha gjort dette kan noen erfare at slike øvelser gir ro, og noen ganger tåler de fleste å nærme seg mer direkte oppmerksomhet på pust.
  • Jobbe indirekte med pusteøvelser der deler av kroppen hjelper pusten:
    For eksempel: Å heise skuldrene, holde dem litt og så slippe dem ned igjen. Så gjør vi det samme en gang til. Å heise skuldrene fører nesten automatisk til innpust, senke skuldrene fremmer utpust.
     
  • Bruke forestillingsevne:
    Puste i firkant, lukte på en blomst, dugg på speil.


5. Forestilling
Trygt sted-øvelse
”Tenk på et sted du føler deg trygg og rolig. Et sted du har det bra. Det kan være et sted du har vært, et sted du har hørt om eller sett på film, eller det kan være et fantasisted. Det spiller ingen rolle hva slags sted det er, så lenge det er vakkert, rolig, fredelig og rent. Klarer du å få tak i et slikt sted?

Prøv å se det for deg i fantasien. Legg merke til hva du ser, hva du hører, hva du lukter og hva du kjenner der. Kjenn godt etter på den trygge og rolige følelsen stedet gir deg.

La dette være ditt spesielle sted, stedet du finner trygghet, ro og krefter. Nå som du kjenner på hvordan det føles å være på dette stedet, fortell deg selv at du kan vende tilbake hit når du vil. Dette er ditt spesielle sted, alltid tilgjengelig når du trenger det.

Du kan finne et stikkord som hjelper deg å huske stedet. I fremtiden kan du bringe frem dette ordet og få tilbake følelsen av ditt spesielle sted.”

Se film som viser ulike reguleringsteknikker her.

Se presentasjon med oppsummering av viktige prinsipper i regulering her.


Se filmene om Marius:


Referanser og videre fordypning:

  • Nordanger, D. og Bergem A. K. (2016). Reguleringsstøtte, traumefeltets viktigste «terapi»? RVTS Vest. Youtube.com
  • RVTS Øst (2020): Smart, et stressmestringsverktøy. Psykososialberedskap.no
  • Salvesen, K (2014): Traumesensitiv mindfulness – øvelser i oppmerksomt nærvær. I Anstrop og Benum (red): Traumebehandling,komplekse traumer og dissosiasjon.
  • Salvesen, K., Westlund, M. (2015). Mindfulness og medfølelse, en vei til vekst etter traumer. Pax forlag.