Kjerneproblematikken i traumatisering er at personen ikke fullt ut har klart å ta inn over seg hva som har skjedd med ham/henne og hvordan dette har påvirket livet hans/hennes, ifølge Van der hart, Nijenhuis og Steele.

Integrasjon handler ikke bare om å skape en sammenhengende historie av minnet. Det handler også om evnen til å skape mening og en sammenhengende opplevelse av tid, virkelighet, opplevelse og av en selv.

Samlet sett kaller Van der hart, Nijenhuis og Steele (2006) integrasjon for realisasjon (realization). Realisasjon forutsetter personifikasjon (personification) og presentifikasjon (presentification).

Realisasjon

Realisasjon involverer mentale og atferdsmessige handlinger som hjelper oss til å skape en sammenhengende og meningsfull opplevelse av hendelser i vårt liv, og samler vår personlighet til et hele. Det er en sofistikert form for integrasjon, som krever høy mental fungering og bevissthet, og er ofte det vanskeligste for traumatiserte å oppnå i behandlingen.

Realisasjon er mer enn en intellektuell, kognitiv handling. Det inkluderer også affekt og atferd, som følger av at en innser at en opplevelse er virkelig og at den har hatt konsekvenser for vår personlige opplevelse.

Realisasjon inkluderer to komponenter: personifikasjon og presentifikasjon.

Personifikasjon

Personifikasjon handler om eierskap til egen opplevelse, det vil si: «Dette er min opplevelse, dette har skjedd meg.»

Vi blir bevisst oppmerksom på at en spesiell hendelse skjedde med oss, at vi har gjort og følt noe, og at en opplevelse påvirker våre liv og hvordan vi handler i nåtid. Personifikasjon binder slik vår opplevelse av selvet sammen med fortiden, nåtiden, fremtiden og våre mentale og atferdsmessige aktiviteter, og gir oss en følelse av handlekraft («agency»).

Evne til å ta eierskap i et gitt, spesifikt øyeblikk i nåtiden kalles kjernepersonifikasjon («core personification»).

Kapasitet til å personifisere opplevelse og handling over tid og i forskjellige situasjoner kalles utvidet personifikasjon («extended personification»). Vi konstruerer vår personlighet, inkludert personlig historie og autobiografisk selv, gjennom å forbinde en personifisert opplevelse over tid til en helhet, og handler ut fra dette.

Traumatiserte trenger hjelp til å personifisere opplevelser både her og nå og over tid. Eierskap til våre opplevelser blir sterkere når vi forteller og forklarer for andre, og utvikles over tid i terapi. Gjenfortelling av opplevelsen én gang er ikke tilstrekkelig, men må gjentas.

Personifikasjon alene er heller ikke tilstrekkelig. En må også fremme det andre aspektet av realisasjon, nemlig presentifikasjon.
 

Presentifikasjon

Presentifikasjon handler om opplevelsen av å være oppmerksomt til stede her og nå. Vi reflekterer over og aksepterer vår opplevelse i øyeblikket.

Når vi opplever oss selv som til stede, binder vi vår fortid og fremtid til her og nå. Presentifikasjon er plassering av betydningen av det nåværende øyeblikket innenfor konteksten av vår personlige historie.

Vi kan forstå presentifikasjon som å være i øyeblikket: kjernepresentifikasjon («core presentification»), eller være til stede over tid og opplevelser: utvidet presentifikasjon («extended presentification»)

Gitt evne til presentifikasjon vil vi ikke forveksle fortiden med nåtiden eller det interne med det eksterne, men forbli i kontakt med nåtiden. For eksempel: «Jeg sitter her på den blå sofaen i terapirommet, terapeuten sitter overfor meg og hører på det jeg sier. Jeg er trygg og ingen kommer til å skade meg.»

Kapasiteten til å vite at fortiden og fremtiden er relatert til, men forskjellig fra nåtiden, er svekket hos traumatiserte. Det fører til vansker med organisering av tiden i en tidslinje samt å vite hva som er virkelig i øyeblikket. Kronisk innsnevring av oppmerksomheten og fiksering på fortiden bidrar også til at fortiden gjenoppleves som nåtid.

Det å sette ord på opplevelsen her og nå, vil gjøre den mer virkelig og fremme presentifikasjon.

Referanser: